Erik Solheim er en av toppene i FN-systemet, og sjef for FNs program for en bærekraftig utvikling. Men han er også intenst opptatt av fly, og fyrer av denne salven mot miljøvernerne: – Nordmenn skal ikke ha dårlig samvittighet for å fly.
Den tidligere SV-lederen og utviklingsministeren er klar på at folk som reiser mye med fly ikke skal føle at de gjør noe galt.
Heller ikke som leder for FNs miljøprogram, som skal jobbe for en klimavennlig global utvikling, er rådet til folk å unngå å bruke fly.
Solheim sier – overraskende nok – noe helt annet om flybruk, en reiseform som av mange blir betraktet som en klimaversting:
– Flytrafikken kommer til å vokse drastisk, og turismen er verdens hurtigst voksende industri. Det eneste realistiske svaret er å gjøre den mye mer miljøvennlig. Elektriske fly og biodrivstoff vil være deler av løsningen. Flyfabrikkene må fortsette å utvikle nye fly som bruker mindre drivstoff, og flyselskapene må ta slike i bruk. Dessuten kan vi kutte klimautslipp med å gjøre driften mer effektiv. Det må for eksempel bli slutt på at fly skal måtte bruke en time med kretsing over London før de kan lande på Heathrow, sier Solheim.
– Så folk skal ikke ha dårlig samvittighet for å fly?
– Nei, det løser ingen ting. Jeg vet at mange miljøvernene tror på å gi folk dårlig samvittighet, jeg tror på inspirasjon til å gjøre tingene bedre, sier Solheim.
Selv er Solheim lang over gjennomsnittlig interessert i fly, en interesse som kom i voksen alder:
– Jeg var aldri av den typen som drømte om å bli pilot når jeg ble stor, min interesse dreide seg mer rundt tog da jeg var liten. For meg var tanken på at jeg noen gang skulle komme opp i et fly helt fjernt på den tiden, forteller Solheim.
I dag, mange år senere, er den situasjonen helt forandret. Det var fasinasjonen for den da supermoderne transportformen som grep ham. Som tidligere utviklingsminister og sjef for FNs miljøprogram har han besøk nærmest hver krik og krok på kloden:
– Jeg tror jeg kan konkurrere med de fleste nordmenn om å ha flydd flest flyselskaper i verden. Det er bare ett av de sentrale selskapene jeg aldri har flydd med. Det er Ryanair. Det har rett og slett ikke blitt slik og har ingen sammenheng med det ryktet selskapet har. Men jeg har lyst å prøve de en gang, sier Solheim.
Han sier at han også forsøker å holde et overblikk over utviklingen i konkurransen mellom de ulike flyselskapene, men innrømmer:
– Jeg får nok i dag ikke fulgt med på alle detaljer med priskonkurransen, men forsøker å ha det store bildet, sier han og presiserer at det er industrien som opptar ham:
– Jeg er ikke interessert i de tekniske tingene som flymotorer og sånt, altså.
Som følge av alle reisingen har han gullkort hos alle de tre store flyalliansene – Star Alliance, Oneworld og Sky Team.
– Dessuten hos Emirates. Forresten, der tror jeg faktisk jeg ramlet ned til sølv fordi jeg har hatt noen reiser som ikke er blitt registrert hos dem, sier Solheim.
Han får nemlig god anledning til å ha nærkontakt med sin store flylidenskap i sin nåværende toppjobb i FN, der han i tillegg til å være sjef for FNs miljøprogram også er assisterende generalsekretær i FN. Med hovedkvarter i Nairobi i Kenya sier det seg selv at mange av ukens dager må tilbringes i et flysete, på vei til nye møter rundt om på kloden. Godt over 100 flyturer i året blir det:
– I motsetning til før har jeg nå muligheten til å reise foran i flyene, på business class der man bl.a. kan legge ned setet til en seng og sove seg gjennom en lang flytur. Det gjør det mulig å møte reisemålet uthvilt og starte jobbingen straks man lander. Flott når man, som jeg, gjerne tilbringer tre av ukens netter på fly, sier Solheim.
– Du er ikke blant dem som ser på de mange flyreisene som en belasting?
– Absolutt ikke. Tiden om bord på fly er nesten den enste der jeg kan slappe av, og der ikke masse mennesker skal snakke med meg hele tiden. Timene om bord bruker jeg til å svare på mail. For å få være i fred unngår jeg helst også å innlede noen samtale med den som sitter ved siden av, sier Solheim.
Hvor han helst sitter i flyet?
-Før likte jeg å sitte ved vinduet, og kunne nyte utsikten. I dag foretrekker jeg midtgangen, det er mest praktisk hvis man skal bevege seg under flyvningen, mener han.
Han har et par favorittselskaper som han mer enn gjerne bruker når han skal ut på lange turer:
– Veldig enkelt sagt er de asiatiske flyselskapene de beste, de europeiske i midten og de amerikanske de verste. Jeg liker Singapore Airlines veldig godt, men reiser også gjerne med Cathay Pacific. Singapore er den fremste, avslører Solheim og deler en episode fra tiden som utviklingsminister som han mener er et eksempel på en unik servicekultur i selskapet:
– Jeg glemte en gang en bok i loungen på Changi-flyplassen, for øvrig Åslaug Hagas roman om regjeringen Stoltenberg. Ikke noen stor verdi. Jeg spurte likevel om det var noe vi kunne gjøre for å få tilbake den. De unnskylte seg som om det var deres feil. Da min kommunikasjonssjef Trond Viken og jeg kom til Changi på returen en uke senere sto det en ansatt ved gaten og ventet på oss med boken min. Hvordan de i et så stort selskap klarer å få til et slikt servicenivå forstår jeg ikke, sier Solheim.
En annen gang reiste han med Cathay og han og hans medreisende, kommunikasjonssjef Jon Berg, av praktiske årsaker byttet sete. Det førte til en misforståelse om bord:
– Flyvertinnen kalte meg for «Mr. Berg», mens jeg etter hvert måtte fortelle henne at jeg ikke var han hun trodde, men «Mr. Solheim.» Da holdt hun på resten av turen å stadig unnskylde seg med den i hennes øyne fatale feilen hun hadde begått, sier Solheim og ler av disse episodene.
Prisen har absolutt noe å si også for en FN-topp, og i mange tilfeller opplever han at de meritterte asiatiske selskapene kan bli i dyreste laget. Derfor blir valget ofte de billigste selskapene.
– Basert i Afrika så blir det ofte at jeg reiser med Ethiopian Airlines. Flott at de har rute fra Oslo. Dessuten Kenya Airways eller Air France. Men det er jo veldig praktisk å bruke de dominerende Midtøsten-selskapene. Ta Emirates, de har tre fly om dagen fra Nairobi til huben sin i Dubai, forteller Solheim.
Han har opparbeidet seg en god oversikt over rutenettet som er aktuelt for ham, og kjenner inngående til hvilke flyselskaper som flyr hvor. Det har gjort at han ikke sjelden kan korrigere reisebyråansatte som legger opp reiserutene for ham:
– Jeg legger jo aldri opp egne reiseruter, men når jeg får reisebyråets forslag blander jeg meg ofte opp i det og vet jeg til tider bedre enn dem hva som er den beste reiseruten, sier Solheim som godt forstår hvorfor ingen amerikanske selskaper lenger er på listene over verdens beste:
– Det er ingen som fortjener det. Jeg reiser ikke mye med amerikanske flyselskap, og velger asiatiske eller europeiske hvis jeg kan, sier han og sier dette om erfaringene bl.a. med United Airlines:
– Den maten du får servert på disse flyene er helt elendig, du kjøper jo hundre ganger bedre mat på hvilken som helst Narvesen-kiosk, sier han.
Solheim kjenner de ulike flytypene godt, og har sine favoritter. Men det er en flytype han mener overgår alle andre:
-Den beste er Airbus A380. Det å sitte inne i den enorme flykroppen, det største passasjerflyet i verden, er en stor opplevelse. Det er meget stabilt og jeg opplever veldig sjelden turbulens med denne flytypen, sier Solheim.
Han er nøye med å legge til at han trives godt om bord i de fleste flytyper, enten det er Airbus, Boeing eller Embraer, og vil ikke trekke frem noen som verre enn andre. Men han er klar på at Qatar Airways’ nye langdistanseflaggskip Airbus A350 skal testes når den dukker opp på Oslo Lufthavn i høst:
-Ja, den skal jeg helt sikkert prøve.
Han er imponert over hva Bjørn Kjos har fått til med Norwegian:
– Det er bare å ta av seg hatten. Den som ikke er i stand til å se suksessen med Norwegian vil heller ikke være i stand til å se suksessen med Google eller Alibaba. Selv om Kjos får kritikk, som gjerne kan være berettiget, så er jeg bak ham. De gir folk mulighet til å reise for en billig penge, sier Solheim som reagerte på et brev han fikk fra selskapet:
-SAS har en helt greit service, men de kan jo ikke konkurrere med de asiatiske selskapene. Men jeg har en høne å plukke med dem. Da jeg fylte 60 fikk jeg et brev fra dem der det sto at jeg sikkert kom til å fly mindre nå som jeg var blitt så gammel og skrukkete. Som om livet skulle vær på hell! Huff. Det viste seg å være et brev om at jeg var innvilget livslangt gullkort, men det har jeg visst fra før, sier han.
Interessen er ikke bare noe som begrenser seg til ham selv, fortelle han. Også hans 16 år gamle sønn er bitt av flybasillen, som han har arvet fra sin far:
– Ja, han er enda mer fokusert på fly enn det jeg er, og har nok planer om å bli pilot når han blir større. Vi snakker ofte om fly, og han kan oppdatere meg på de ulike flytypene. Han kan mye mer enn meg. Ser han et fly på lang avstand på en flyplass kan han si umiddelbart hvilken flytype det er. Han tar aldri feil, sier Solheim som avslører dette om familien:
– Selv har jeg ikke lastet ned Flightradar24.com som viser hvilke fly som er hvor til enhver tid, og dekker hele kloden. Men den appen har både kona og sønnen min lastet ned og bruker, sier han.